Kung Fu Girls – This Is The Kung Fu Beat

KUNG FU GIRLS’ classic 1993 debut album THIS IS THE KUNG FU BEAT available on vinyl for the first time!

LP pressed on 180 gram vinyl in gatefold sleeve with insert.
500 copies on black vinyl.
300 copies on parrot pop pink vinyl.
200 copies on kung fu yellow vinyl – only available from Hærverk Industrier / Kafé Hærverk.

Please note that this album is licensed for LP format only and therefore does not include a digital download.

Released 24 February 2019.

ORDER VIA BANDCAMP or buy your copy at Kafé Hærverk!

HÆRVERK INDUSTRIER 2019 · HÆ001
℗ 1993. Under exclusive license from Sony Music Entertainment Norway AS. Originally released on CD by 1:70 (ENS 472 989 2) and promotional cassette (ENS 472989-4) in 1993. Reissued on CD by 1:70 (ENS 472 989 9) in 1993 and 2004, with “Bruce Lee Blues” and “Peter Parker Theme” as hidden bonus tracks. The album also included the track “Frank & Skip”, which for artistic reasons has been replaced by a previously unreleased version of “Peter Parker Theme” on this vinyl reissue.

Side POW!:
1. Parrot Pop
2. Self-confidence
3. Maria Is Beautiful
4. Where Am I Know
5. Nineteen Years
6. I Was Right

Side POFF!:
1. Unknown Pearl
2. Wonder Why You’re Lonely
3. Vinnie
4. Girls
5. You Don’t Have To Worry
6. Peter Parker Theme

All songs by Dez + Kung Fu Girls

Guitar: Helge
Guitar, vocals: Andreas
Bass: Bård
Drums: Thor

Produced by Knut Bøhn. Recorded by Kai Andersen at Athletic sound, Halden. Mixed at Ambience studios, Oslo. Mastered by Morten Lund, Masterhuset, Oslo. Vinyl mastering by George Tanderø at Livingroom Studio.

Band photos by Stian Andersen. Original CD cover by Bulldog in 1993. Artwork faithfully restored for vinyl reissue by Dimitri From Oslo.

Thanks to:
Knut, Mr & Mrs Kai Andersen, MadsMan, Trond, Charles, Bulle, Astro-Knut, Paolo, Sigurd, Stian, Mr Big Ball, Paal, Ellen, Ole, Marianders, Nadja, Leif Arne, Claudia, Trine, Stein, “switch-box” guy in Halden, Oslo BiljardCafe, Gunhild Funhouse, Kulas mummy, Liv, Ingrid, Peter, Børre, MSG guitars.

Additional:
Petter Flaten Eilertsen, Vegard Heskestad, George Tanderø, Stian Andersen, Kristopher Schau, Thomas Bårdsen, Knut Tore Breivik, staff at Hærverk, and Knut Bøhn. Special thanks to Dimitri Kayiambakis.

In memory of Børre Løvik and Jason D’Ancona. RIP.

Manufactured by Coastal Town Records, Egersund.
Distributed by Diger Distro.
EAN: 7041889507573

KUNG FU GIRLS
Halve moroa (og frustrasjonen) med debuten til Kung Fu Girls var at ingenting var som forventa.
«Hvem faen er det som starter et album med en instrumental?»
Det hang ikke på greip. Samma med soundet.
«Er det lov med melodi altså, når det er såpass med fuzz?»
Dette var på 90-tallet og bråk var et KRAV i musikken, blant de jeg hang med. Forvirringa varte uansett bare én gjennomhøring. Etter det var jeg solgt. Såpass solgt at jeg kjapt blei forbanna.
«Hvorfor selger ikke detta som hakka møkk i utlandet?!!»
At de ikke umiddelbart blei plukka opp av internasjonal presse var ufattelig for meg. De VAR jo tidsånden. Jeg valgte (i min ungdoms iver) å legge all skyld på plateselskapet (1:70) som hyklersk nok hadde valgt å legge alle egga sine i Seigmen-kurven. Kung Fu Girls ble dermed opphavet til min debut som telefonterrorist og brevtroll (dette var før internett). Bare tull selvfølgelig, og til ingen nytte. Selskapet ga faen.
Og så var det livebiten da. Ryktet skulle ha det til at det alltid var lassevis med damer på konsertene til Kung Fu (man hadde nå droppa å si «Girls»). En kompis av meg mente at det derfor var av YTTERSTE viktighet, hvis man var singel, å alltid se Kung Fu. De skulle visstnok være så blendende vakre disse gutta at man måtte svabre Last Train for kjønnssafter etter showa. Og siden de tross alt bare var fire pers i bandet var det begrensa hvor mange damer de rakk å ligge med. Den resterende «allerede oppkåta nedfallsfrukten» (min venn var fra Østfold) ville dermed øke oddsen for seksuell kontakt om man bare fikk billett. dette var teorien. Praksis var at det var vi, gutta, som plagde bandet etter at de var ferdige. INGEN fikk pult.
Kung Fu ga seg dessverre til slutt. Andre band fra samme tida overlevde og gjorde det stort, med Turbo (man droppa jo å si «neger») som det fremste eksempelet. Allikevel er det «Kung Fu Beat» som raskest får huet mitt tilbake til den tida der. Da utvalgte band føltes så bra at det opplevdes som et moralsk overtramp og en forbrytelse om ikke andre kunne høre det du hørte. Da rock var så viktig at man følte det var ens plikt å true folk på livet om de var uenige i hva som var best.
Aaaah, Kung Fu ass… for et bra band. Og for noen forbanna bra skiver. Nesten så man skulle kvessa pennen og sendt et par trusselbrev igjen. Bare sånn for å minne de ansvarlige på «forbrytelsen» som ble begått i 1993.
De skulle ha vært størst, de her.
— Kristopher Schau